En by, flere virkeligheter

Dette innlegget skrev jeg forrige uke, men minnepinnen min har befunnet seg på
et ukjent sted en ukes tid, så her kommer det om enn litt forsinket....

På lørdag fikk jeg forsterket inntrykket jeg har av at Nairobi er en by som inneholder mer enn en verden. Jeg tilbragte dagen på Haba na Haba (steg for steg) ungdomsklubb i Eastleigh, rett over gaten fra Matahare, Nairobi nest største slum.

De har mange forskjellige grupper for den lokale ungdommen; ulike band, dansegrupper, kunstgruppe, noen designer og syr klær, de planlegger å starte en radio, holder på å bygge studio til innspilling av musikk og har et opplysningskontor for HIV/Aids. Det hele holder til i ett hus, og på gårdsplassen har de bygget en scene. Jeg var helt imponert over hvor mye utstyr og instrumenter de har og hvor mange prosjekter som er i gang.

Hermod og Ingrid jobber der ett år med bandet Playback gjennom Fredskorpset. Mens de er her, er to kenyanere fra Haba na Haba i Norge. Ungdommene som spiller i Playback er utviklingshemmede, og formålet med prosjektet er å vise lokalbefolkningen at de likevel kan være en ressurs. Jeg fikk være med på øvingen og spille tromme, og det var kjempegøy!

Ungdomssenteret er ikke det eneste som skjer i området, rett opp i gaten ligger MYSA, Matahare Youth Sports Assosciation. Hvert år sender de fotball-lag til Norway cup, så noen har kanskje hørt om dem. Habanahaba er en undergruppe av MYSA.
Fikk guidet omvisning av en av jentene i bandet som ogå viste meg hvordan jeg skulle spille. De har opparbeidet et ganske stort bibliotek i et forsøk på å øke interessen for å leseblandt barn og unge, og det var et flott sted. I tillegg har de startet en liten internettkafe.

Hver lørdag klokken to er det åpen scene på Haba na Haba, og alle som ønsker å opptre kan skrive seg på listen. Det er både interne og eksterne som opptrer, og det var kjempefestlig. Porten står åpen, og alle som ønsker kan svippe innom. Det er den store happeningen i området på lørdager, og det kunne virke som om hele den yngre delen av befolkningen var innom (og noen eldre)

Mens jeg stod på konserten som en av få mzunguner, tenkte jeg på hvor jeg var 24 timer tidligere; i steamrommet på treningsenteret på jobben. For vi har steamrom og sauna, og svømmebasseng, tre tennissbaner, basketbane, squash-hall, styrkerom+++ Det er fantastisk å kunne svippe ned og trene etter jobb og plaske litt i bassenget, etterfulgt av litt steaming og en lengre dusj, men når man så hører på radioen at det er vannmangel får man litt dårlig smak i munnen....

Det er ikke det at det som skjer på jobben ikke er verdt noe eller viktig nok, men jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig på de som får jobbe i den andre verden i Nairobi, bli kjent med mennesker og kjenne på kroppen hvor de er, selv om det nok er slitsomt til tider. Men man kan vel ikke få både pose og sekk, heldigvis har jeg masser av tid å ta av, så blir det pose nå, og sekk neste gang?

De trenger forresten en ny praktikant på den norske ambassaden fra september, så om noen har lyst på seks måneder i Nairobi er det bare å trykke på linken
http://www.norway.or.ke/norsk/kenya/praktikant.htm