Tidlig morgen og mye stoev

Det er lite å fortelle fra det store utland egentlig. Dagene går hovedsaklig med til å stå opp umenneskelig tidlig (kl 05.00) for å nå til basaren før butikkene åpner så vi kan måle opp en bygning. Selv om det er et lite helvete å stå opp, er Kathmandu veldig avslappende så tidlig om morgenen, noe man ikke akkurat kan kalle den resten av dagen. Det er nesten ingen mennesker i gaten og alle driver med sitt. Selv om folk ser på meg som ganske merkelig som er ute så tidlig om morgenen (jeg må vekke nattevakten så han kan låse meg ut) er det den tiden på døgnet der ingen prøver å selge meg noe og folk skjønner at jeg faktisk er på vei til noe.

Vi er det store underholdningsmomentet i området vi jobber. Vi holder på å måle opp et gammelt tretempel, og hver morgen har vi en beundrerskare. Det er ikke sånn at folk går forbi og lurer på hva vi gjør som man gjerne ville gjort hjemme, de stopper opp (gjerne i en liten flokk) og ser på oss en stund og så begynner de å spørre: hvem er vi? Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor er hun hvit? En god del kommer gladelig med opplysninger som til tider en ganske nyttig om bygningen og området. Det å være i et land der folk er litt mer åpne enn Norge har sine fordeler.

De har begynt å bli ekstremt varmt, og når man kombinerer det med at vi jobber i det som må betegnes som den mest støvete bygningen jeg noen gang har sett, blir man litt gal til tider. Vondt i hodet og tett i halsen, men da tar man en siesta midt på dagen (noe som passer bra når man har stått opp klokken 5) sover alt for lenge og får dermed litt for lite ut av resten av dagen. Men morgenen er effektiv i det minste...

Ellers er det slutt på bensinmangelen og strømkutten er nede i tolv timer i døgnet, så ting ser litt lysere ut for Kathmandu. Men jeg vet egentlig ikke om det er noe pluss at man har ubegrenset med bensin et sted der man har instillingen: ”hvorfor skal jeg gå, jeg har jo en motorsykkel?” Selv om man har ti miutter å gå til jobb og det tar syv å kjøre motorsykkelen fordi gatene ikke er beregnet til noe slags kjøretøy.

Jeg merker at jeg blir flinkere og flinkere til å ta tingene som det kommer. På nepalsk sier man ’Ke Garne’, hva kan man gjøre? Og det er rimelig greit utganspunkt. Eller som professor Tiwari på universitetet sa ”if it happens, it is great, if not, what can we do?”