En vanskelig tid

Jeg har hatt det ganske vanskelig den siste uken. Farmor har blitt veldig syk, og jeg vet ikke om hun kommer til å leve til jeg kommer hjem. I en sånn situasjon er det plutselig fryktelig langt hjem, og det er egentlig det eneste stedet man ønsker å være.

Farmor er en tøff dame, hun nærmer seg nitti og er bitteliten. Da jeg var i Tanzania måtte hun amputere en fot (annet kontinent, like vanskelig), men hun har tilpasset seg på en måte som er helt imponerende. Jeg håper jeg er like tøff når jeg er nitti.

En av de tingene i livet farmor alltid har vært bitter på, er at hun ikke fikk gå videre på skole, men måtte hjem og jobbe på gården. Derfor har hun alltid oppmuntret meg til å gripe alle sjansene jeg får og hoppe ut i dem. De siste to årene har jeg vært på en del store reiser, og mens hun var litt skeptisk da jeg skulle til Afrika (dog betrygget siden Jon kom hjem i ett stykke), sa hun denne gangen at hun var misunnelig på meg som fikk reise.

Hun er min siste besteforeldre, og den av dem jeg har kjent som voksen, og de siste årene har hun vært en inspirasjon for meg. Det har til tider vært litt vanskelig for henne å henge med i svingene med min flytting og reising, men hun har alltid støttet meg i de valgene jeg har tatt.

Selv om jeg gjerne skulle reist hjem, skal jeg bli,jeg er på en alt for stram tidsplan med masteren min. Tror ikke farmor helt hadde tilgitt meg det om jeg reiste hjem nå når jeg er så nær målet. Jeg krysser alt jeg har av lemmer for at jeg får møte farmor når jeg kommer hjem, jeg kan ikke vente til jeg får fortelle henne at jeg har fått en praktikantstilling i FN, den store drømmejobben.

I tillegg har hun lært meg å strikke og lage krumkaker og man kommer ikke langt uten sånne evner. Så jeg krysser fingrene, biter tennene sammen mens jeg jobber og teller dagene til returen, 14 igjen.